Miss Malena

Jepp, det er dette eg går under dei neste tre vekene, ettersom eg er lærer i matte og kristendom ved Doulos Christian Academy. Dette er ein privat skule med ca 90 elevar. Mesteparten av lærarane her er frivillige Ywam'ere, men også eit par Panamesere er ansatte. Fordelen med denne skulen, er at elevane lærar engelsk av folk som har det som morsmål, istedenfor españglish av panamesere. Men når det er sagt, kan eg ikkje lova at eg kan stille med meir enn norwenglish på dette området. Eg skal i alle fall gjere så godt eg kan for å hjelpe til. Lærarane her er gaske utsletne for tida, pga lærar/førskulelærarmangel. Så om du føler kallet, kom kom! Mange barn her veks opp uten ein pappa, og få har opplevd noko form for disiplin før dei kjem hit. Så kjærleik trengs i bøtter og spann! :) Adios så lenge! 

 Choose to bless, because you are blessed :)

PANAMA

Sveitte og gode ankommer me basen i Panama City, etter ein vel 30 min køyretur frå flyplassen. Basen ligg midt i ei fellside, omgitt av skog og kratt. Med fullpakka sekkar kavar me oss opp trappene, medan maura kravlar med halve skogen på ryggen kring beina våre. Snakk om sterke beist! Rundt 22  ramlar me inn i eit av dei 6 husa i fjellsida, eit rom pakka fult med køysenger. Sengene, både topp og botn, flyt over av fnisande tenåringsjenter i pysjamas, klare for å krype i seng. Teamet frå Canada har sin siste kveld her, etter ei vekes misjonstur. Så snublande over ein haug av halvpakka kofferter, finn me eit par ledige senger innerst i rommet. Etter å ha dratt ut lakenet, som sjølvsagt er i botn av sekken, og nypussa tenner, kryp me til sengs. Prosesserande tankar og lyden av durande vifter haldt meg vaken ei stund, men fylte og rommet med ein frisk liten bris. Sakte men sikkert sovna me inn.

I dag har me fått eit lite orienteringsmøte om Panama, og arbeidet her. Over 70% av barna her, veks opp utan ein far tilstede, og omlag samme anntal av alle barn er født i November. Dvs 9 måndeder etter Karnevalet i Februar. Dei fleste jenter blir gravide i ein alder av 13 år, og sluttar derfor og på skulen rundt denne tida. Panama, saman med Chile, har den mest økande økonomien i Latinamerika, men dette har meir med alle dei andre folkegruppene som er tilstede å gjøre. 10 % av populasjonen er fra Kina, dei fleste kjøpesentra blir drevne av jødar eller hinduer og muslimer, medan europeere, sør og nord amerikanere har resten av bedriftene. Koreanere og japanesere har dominans på den tekniske fronten. Ein stor del av befolkningen tror på Gud, men kristne her har fortsatt ein stor jobb framfor seg med å disippelgjøre nasjonen, for å fullføre misjonsbefalingen. Noko av arbeidet UiO har gjort her, er å ha ein kristen skule for unge panamesere. Der fekk dei utdanning og lærte engelsk, og dei fleste fortsatte på college og reiste rundt i verden. Bare 1 av de 36 jentene som gjennomførte dette blei gravide under utdanningen.

Resten av dagen har me, sammen med eit outreach-team frå Kona, malt byggningane og vaska liggeunderlag til jungelturen. Reintida er rett rundt hjørnet, så husa må forberedast for påkjennelsen dette er. Me skal fullføre målinga i morgon, før me drar ut i jungelen på onsdag. Eg likar å vere på outreach! :)

Be free

(To be shared with kids on outreach?)


When I was a kid, I sometimes did things I knew my mum didn't like and that I knew was not right. Because I felt so bad about what I had done, she could just look at me, and I would amiddetaly confess what I had done. If my mum yelled at me, I started to cry, and got afraid. So instead she would ask me why I did it, and then we talked about it. Afterwards she forgave me, and told me not to do it again. If I had done something wrong to someone else, she told me to go and ask for forgiveness from them.

It is the same way with Jesus. Jesus loves us, and he want us to do what is right, and what is good. If you do something wrong, you don't have to be afraid and hide. You can come to Jesus and tell him what you did instead. You can tell Him why you did it, and ask for help to not do it again. There is nothing you can do, that Jesus will not forgive you. So remember to always come and talk to Jesus, and to ask for forgivness from thoose you hurt. Then Jesus takes away that bad feeling inside of you, and you can be happy again.

Er du fri?

Ein av våre strebner her i livet er å søkje lykke, og det å vera fri. Eg har tenkt litt på dette i det siste, kva fridom er for meg. For ein har liksom alle slags definisjonar på kva det vil seie å vera fri. Er ein fri om landet ein bur i er sjølvstendig? Er ein fri om ein har pengar til å gjere det ein vil? Eller er ein fri når ein flyttar heimefrå? Er du fri når det ikkje er nokon som er avhengig av deg, eller når du får bestemme sjølv?
Mange av desse eksempla er ting eg har tenkt på som ein del av det å vere fri. Men sjølv om desse faktorane har vore tilstede, har eg likevel opplevd å være uten fred i hjertet, bekymra, redd, og opplevd ting som meiningslause og tomme.

Min definisjon har derfor endra seg. Å vera heilt fri:

Å tilgi, for å vera uten bitterhet. Å få tilgivelse, for å vera  uten skyld og fordømmelse. Å elska, for å vera uten hat. Å leva i Hans plan, for å ha meining. Å dra til himmelen, for å ha håp. Å ha ein relasjon som er evig, når andre ikkje er det. Å kunne kvila, sjølv om verden stormar. Å gå i Hans styrke, for å slippe å ta meg saman og fiksa meg sjølv i min eigen styrke.

Å sjå opp til Han med glede, og vite at eg er uten skam, at mitt hjerte og mitt liv er reint.
Ikkje fordi eg aldri har gjort noko galt, men fordi Han har vaska meg og gitt meg livet.

Eg er glad, og eg er heilt fri.
My heart is at peace.

Ensenada!

Denne veka har me tatt turen ned til den andre basen i Ensenada! Dels for å sjå litt meir av området, men også for å ha litt forandring i omgivelsene og å ha litt kvile. Nett som ein liten ferie, tross i at programmet er mykje det same. Denne base er ikkje så fin som den eg vanligvis bur på, men han ligg 20 m frå stranda og sentral i byen. Til samanligning er TJbasen ganske isolert på ein haug, og ei treng bil for å komme seg rundt.

Tross i at basen ikkje kan samanliknast med standaren i TJ, er det ganske fint her og. Dette biletet er tatt frå taket.

 Art er forelesaren vår denne veka, og lærer oss om "the heart of a servant". Bl.a korleis den største i Guds rike er han som tjener, å ikkje gjere ting i di eiga, men i Guds kraft, å halde det du lover, altså å vere ein person med integritet ++

Art er kjent for å alltid kjøpe ein haug med Donuts og x-antall tacoturer for dts'ene han undervise ved. Og i kveld skal vi ha pizza night! De han får betalt for å undervise ei veke dekker omtrent utlegget han har ved å verte oss opp. Ein relativt rappkjefta mann med diabetes, mykje visdom og eit stort hjarte. Ein kan ikkje la vere å bli glad i han! Dette er andre veka han underviser for oss.

FISHTACOS! Ensenada er kjent for sine tacos de pescada world wide, noko eg godt kan forstå, for dette var veldig godt! :)))

Stranda, med to kvite dusjer og ungar som leikar.

 always love

Skate-parken som  ligg rett ved basen (byggningen i bakgrunnen) og lokale ungdommer.

Give thanks!

"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneønsker komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse! Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus" Fil 4:6-7

Do not be anxious about anything, but in everything by prayer and supplication with thanksgiving let your requests be made known to God. And the peace of God, which surpasses all understanding, will guard your hearts and your minds in Christ Jesus. Phill 4:6-7

"Draumen er å opne min eigen verkstad att!"

Eg tenkte eg ville skrive ein post om Mario i dag! Han er ein av mange papirlause deporterte som bur downtown  i Tijuana, også kalt Zona Northe eller "Red Light district". Eit område prega av mykje narkotika, heimlause, prostituerte kvinner og barn, offer for trafficing og halliker. De fleste som blir deporterte fra USA blir dumpa her, uten papir. Det gjer at mange vert verande, i håp om å få fiksa papira sine og få sjå att resten av familien i usa. For mange av dei tek narkotikaen og prostituerte overhand.

Kvar onsdag kl 1530 står det rundt 100 svoltne, for det meste menn, men også nokre kvinner og ventar på oss. Først fortel me dei om håpet i Jesus, før dei stillar seg i to-tre rekker, klare for dagens måltid.

I dag, då me ankomm, var det ikkje meir en 20-30 som venta på oss. Då eg spurte ein av karane om det, fortalte han at politiet hadde vert veldig aktive dei siste tre dagane, og putta dei fleste i fengsel. Ein gladlaks eg har truffe kvar onsdag eg har vert der, er Mario. Han bur for tida på ein heim for deporterte, og bruker ca 40 til parken i rullestolen sin. For to år sidan blei han deportert etter 10 år i Tennesse i statane. Der var han mekaniker, og hadde sin eigen verkstad. Han er ein av få som klarar å halde seg unna narkotikaen, og klamrar seg til Jesus. Han fortel at det verste med å vera her er politiet. Dei må heile tida flytte seg rundt, for ellers kjem dei og jagar dei, og mange blir tatt utan grunn. Politiets kamp mot narkotikabandane har dei likevel tapt for lenge sidan. Ein er tryggare her om ein har ein venn som dealar narkotika, enn om ein har ein venn som er politi.


Det er alltid ei glede å treffe Mario, og han har alltid eit smil på lur. Draumen min er å opne min eigen verkstad att, seier han, medan håp fyller auga hans.

Før himmelen opna seg, og eg måtte hoppe inn i bilen, traff eg ei ung dame som knuste hjertet mitt. Eg gav ho ein klem, og ho byrja å grine i armane mine. Eg kan berre tenkje meg til alt det ho har opplevd; kor knust hjarte hennar er, korleis menn kan ha behandla ho, dårlege tankar om seg sjølv. Eg vonar eg får treffe ho att neste gong, slik at ho kan dele si historie.